Kühtai tirsdag…

Klokken ringer, den er 07:00. Jeg har avtalt frokost med Knut-Børre kl 07:30, som vanlig. Den gjør vi unna på en drøy halvtime, mens vi hører nyheter på pc-en, fra P4. Frokosten blir som vanlig, havregryn og yoghurt for Knut-Børre, bacon, eggerøre, bratwurst, kokt egg, ost og kjøttpålegg for meg. Vi er litt forskjellige der…

Etter at jeg hadde plastret ankelene mine, og pakket sekken med nødvendig utstyr, møttes vi i skirommet på hotellet, der vi ordnet med ski og støvler, før vi ga oss i vei opp til løypa.

Planen i dag var å bestige Geiskogel, 2820 müM. Vi besluttet å bestige toppen fra sørsiden, og kjøre ned på nordsiden. Turen opp gikk først via slalomløypene, og så videre utenfor løypenettet. Å gå opp løypene fra byen var “barneskirenn”.

Det ble litt tyngre når vi gikk ut av løypa, og videre off piste. Det ble etter hvert så bratt, at vi valgte å ta av oss skiene, og gå på bena opp det siste partiet. Når man nærmer seg 3000 meter, kan jeg love deg at pulsen øker. I enkelte partier var den langt over 90% av makspuls.

Vi nådde toppen etter 1 time og 39 minutter. Det mener  jeg er meget bra. Vi hadde tross alt gått 800 høydemeter, fra 2020 til 2820 müM. Respektabelt…

Å komme opp på toppen er alltid en fantastisk opplevelse, ikke bare rent fysisk, men også mentalt og ikke minst den naturopplevelsen det gir å stå så høyt å se utover et fantastisk alpelandskap. På topper der det er et kors, slik som her på Gaiskogel, er det også lagt igjen en bok, der man kan skrive seg inn med navn og evt. nasjonalitet, og dato for når vi var der. Og det gjorde vi jo, selvfølgelig…

Vi hadde bestemt oss for å kjøre ned på motsatt side av hvor vi kom opp, altså på nordsiden. Her var det imidlertid rimelig bratt! Vi hadde bare ett sett med steg-jern, så vi valgte å dele på det. Knut-Børre prøvde seg først, men kom raskt klatrende over kanten igjen. Han syntes det ble for farlig! Men jeg hadde allerede bestemt meg, vi skulle ned den veien. Så jeg tok initiativ, og startet på nedturen. Javel, det var bratt, men ikke værre enn at du skulle gå bra. Med ett steg-jern på foten og et godt grep rundt stavene, rett over trinsa, gikk sakte men sikkert nedover. Knut-Børre hadde ikke noe valg, så han fulgte på.

Halvveis nede, ble det såpass bredt i den renna vi klatret, at vi kunne sette på oss skiene. Da var resten “barneskirenn”. Vel nede på normalt nivå, var det bare å spenne støvlene og sette utfor. Det var ikke mye pudder å finne, men uansett er det tøfft å kjøre off piste.

Etter hvert som vi kom lengre ned, ble snøen bløtere og bløtere. Når vi nådde småskogen, var det sukkersnø opp til knærne. Det ble litt strabasiøst på slutten, men til slutt stoppet skiene på en gresstust, helt nede ved bekken og veien opp til Kühtai. Etter å ha skiftet til tørre klær igjen, var det bare å ta skiene på sekken, og traske de 5 kilometrene tilbake til Kühtai, i randonneestøvler.

Ikke hadde vi nr til taxi og bussen gikk ikke før om halvannen time, så alternativet var å gå. Ikke veldig fristende, men det gikk en faen i oss. Dette skulle vi klare. Og det gjorde vi. Etter 50 minutter med trasking oppover mot byen, med en gj.snittlig  stigning på 10%, var vi oppe. Dette er noe av den største galskap jeg har vært med på. Etter å ha gått i nesten to timer opp til en fjelltopp med og uten ski, gikk vi altså èn time langs en landevei med 15 kg på ryggen. Men som Knut-Børre sa det;”Arne, dette er jo jævla bra trening…”.

Vi ramlet inn på den første og beste serveringen. Det var godt å kunne sette seg ned og nyte en flaske cola(for én gang skyld) og et glass rødvin. Det smakte. Etter å ha kommet litt til kreftene, spasserte vi gjennom byen, bort til hotellet vårt. Der var lunchen allerede ferdig når vi ankom, så det var bare å sette utstyret vårt på plass i skiboden, ta en dusj, skifte og rusle ned til nærmeste restaurant med uteservering.

Der ble det wienerschnitzel til Knut-Børre og Tiroler gröstel mit spiegelei für mich. Og så en øl, og en rødvin, og en mineralwasser, mit gass…

Vi hadde gjennomført dagens plan, så etter å ha spist lunch, innrettet vi oss på en pub. Der ble det flere øl og gespritzt weiswein. Det var middag på hotellet fra kl 19:00, så vi stablet oss tilbake og fikk inntatt et litt enklere måltid, greitt for oss, men ikke så greitt for de som ville selge oss vin og øl til middagen. Men det tok vi igjen ute i vinterhagen, der vi koste oss med litt å drikke og dype samtaler…

Bis wieder…

Arne J E