Klokken ringer 07:00. Jeg våkner opp på et hotellrom i Kühtai i Østerrike, og er med en gang klar over dagens “arbeidsoppgaver”. Vi skal på topptur…
Først er det frokost, klokken 07:30. Når man er sammen med Knut-Børre, må man være presis. Til en forandring, var jeg førstemann ned. Det gikk noen minutter før Knut-Børre kom. Litt overraskende for meg! Jeg trodde han hadde vært nede i syv-tiden, og nå(kl halv åtte) vandret koridorlangs og ventet på at klokken skulle slå.
Etter en god frokost, bar det ned i skistallen for å hente skiene. Da hadde vi pakket oss klare på rommene våre, med allt utstyr som vi skulle ha med. Klokken var litt før halv ti når vi begynte på oppstigningen. Det var ikke det beste været denne morgenen, så vi hadde bestemt oss for å gå opp gjennom løypenettet. Men det gikk ikke mange minuttene før solen skar igjennom skydekket, og skapte en fantastisk ramme rundt oss. Flotte fjell i alle retninger. For et sted…
Med et slikt vær, endret vi litt på planene våre. Vi så oss ut en topp, og trasekt ivei. Etter hvert ble det så lite snø, at vi måtte ta skiene våre på sekken, og fortsette til fots.
Som dere sikkert vet, er det lite snø nedover i år, og vi hadde valgt oss en sørhelling, med den mangel det blir på snø på solsiden. Det så ikke så langt ut opp til toppen nedenfra, men etter hvert som vi kom oss oppover i fjellsiden, syntes jeg det ble lengre og lengre opp til toppen.
Vi veklset på å gå på ski med feller og å gå på bena, i randonee-støvler. Enkelte plasser oppover var vi farlig nær stupbratte kanter, men vi brukte vett og forstand, og det vi har lært av Herr Wilhelm Kneringer i Serfaus, så det gikk bra.
Etter 1 time og 45 minutter var vi på toppen. Den følelsen vi får når vi bestiger et topp på denne måten, er utrolig deilig. Etter å ha slitt i bratt høyalpint tereng i nesten to timer, er det en kolossal triumf å komme opp på toppen, og ikke minst kunne snu seg 360 grader rundt, og bare nyte synet av de Østerrikske alper. På toppen så vi over til den andre siden av dalen, over til den toppen vi har bestemt oss for å bestige i morgen, Greiskogle, 2800 müM(meter über Meer).
Etter å ha tatt bilder av oss selv på toppen, måtte vi gå noen meter nedover før vi kunne ta på oss skiene. Så ble det kjøring på “firn”, sukkersnø. Det er deilig… Det ble ikke den lengste nedfarten, og slik er det ofte med randonnee, men man setter utrolig pris på den. Når man har slitt seg opp, kanskje i mange timer, blir nedfarten rosinen i pølsa. Man setter utrolig stor pris på hver sving, og man nyter det på en helt annen måten enn om man hadde tatt heisen opp.
Vel nede igjen, ble det skifting av undertøy, som var klissvått etter oppturen, før vi ruslet tilbake til hotellet for lunch. Vi har fullpensjon denne gangen, og det er faktisk veldig ok. Det ble suppe og snitzel, samt øl og vin. Det smakte fortreffelig, ute på balkongen, med sol fra blå himmel rett i ansiktet.
Etter lunch gikk vi en runge i “byen”, shoppet litt, og satte oss på en uteservering for en kakao med rom. Det smaker…
På veien tilbake til hotellet, stoppet vi innom den lokale legen. Jeg trengte sportstape for å tape et begynnende gnagsår. Legen bak skrivepulten, som også tok seg av det lokale apoteket, viste seg å være halvt norsk. Han snakket godt norsk, og syntes nok det var hyggelig med gjester fra norge. Han hadde bodd på Lillehammer, der faren hans i dag fortsatt praktiserte som lege. Verden er ikke stor. Artig…
Tilbake på hotellet, sto badstu for tur. Det er godt med varme og fuktighet etter en strabasiøs dag. Svette litt, og slappe av i rolige omgivelser etterpå. Jeg tror jeg blundet litt…
Nå spiser vi middag. På menyen står; Salat fra buffet, Gresskarsuppe, Mediterranean fish pan with rice and begetables og ost til dessert. Og så en vin da. I dag prøver vi en Blaufränkisch, 2007 fra Hans Moser. Kanongod!
Før vi gikk til sengs, ble det nok et glass vin i vinterhagen. Perfekt opplading til neste dags strabaser.
Bis wieder…
Arne J E
Mer treningstur med Knut Børre!
Husk å bruke solkremen dere fikk!
Og hold dere unna bratte stup…;)