Heliskiing Verbier mandag…

Denne mandagen hadde vi satt av til heliskiing. Jeg hadde gjort avtale med guiden jeg bruker, Alexandre Ravanel fra Argentiere i Chamonix. Med lite snø og mange uker siden siste snøfall, var ikke forholdene de aller beste, men vi hadde gjort en avtale med Alexandre, og gutta var motivert. Erik og Alex valgte å holde seg i Crans-Montana, og Ragnar ville ta seg en tur til naboskistedet Anzère, så det ble jeg, Andreas, Kai, Terje og Vegard som dro i vei til Verbier. Vi hadde avtale om å møte Alexandre like før Le Châble, rett nedenfor der bakkene begynner opp til Verbier. Det er alltid hyggelig å treffe Alexandre Ravanel igjen. En hyggelig og jovial kar, med gode kunnskaper i faget sitt som skiguide. Etter en liten presentasjonsrunde, var det på med utstyr. Alle som er med på heliskiing må ha på seg sele. Dette for å kunne bli heist opp hvis man har ramlet ned i en bresprekk, eller for å bli trukket opp i et heilkopter i nødsituasjoner. I tillegg må alle ha skredsøker, spade og søkesonde. Drikke og noen sjokoladebiter hører også med.

Det måtte to løft til.  Alex, Andreas og Kai dro opp først. Så kom helikopteret tilbake for å hente meg, Terje og Vegard.

Dette var første gang Terje skulle opp i helikopter, så han var litt spent, med alt gikk bra. Han hadde heller ikke vært med på denne typen skikjøring før, men som førstereisgutt, klarte han seg meget bra. Alexandre var full av lovord.Vel oppe måtte vi bare ta noen bilder. Har ikke vært på Mount Everest, men dette må være like bra. Når du kommer opp i disse høydene, 3700 moh, har du virkelig følelsen av å være på verdens tak. Veldig spesielt.

Så var det på med skiene for å  gi oss fjellsidene i vold. I begynnelsen ble det litt traversering og gåing, før vi måtte ta av oss skiene og klatre opp en fjellside. Ikke så veldig lang klatreetappe, men i disse høydene tar det på av like vel. Det var med høy puls og svette panner vi nådde toppen. Der ble det litt å drikke og bite i, før vi fortsatte nedover på en brearmen.

Fantastisk naturopplevelse. Synd vi ikke fikk noe skikkelig pudder, det hadde blitt prikken over i-en. Det ble litt etappekjøring nedover. Vi måtte jo ta noen bilder også underveis. Men for de fleste av oss, var det egentlig greitt, pusten og pulsen gikk rimelig raskt. Etter hvert som vi kom nedover, ble det midre snø og dårligere snøkvalitet. Men moro var det lell.

 

De siste høydemetrene kjøre vi på en til tider isete stølsvei, der vi enkelte plasser måtte ta av oss skiene pga snømangel.

Vel nede i dalen, inntok vi en lokal restaurant for lunch. Det var neste 3 timer siden vi ble løftet opp av helikopteret. Da skulle det smake med mat. Før maten spanderte Alexandre en flaske vi på oss, en Fandant, fra distriktet. Nesten litt mussernde. Kjempegod…

Til lunch ble det, selvfølgelig, rösti. Det ble et herremåltid, ute på verandaen. Så bar det i taxi tilbake til bilen vår som sto parkert i Le Châble. Det ble ikke den helt store skiopplevelsen, men en fantastisk naturopplevelse. Tross alt, så var alle fornøyd.

Vel tilbake på hotellet i Montana, ble det dusj og klesskift før vi ruslet en runde i byen for å slukke tørstern etter en strabasiøs dag.

Så var vi klare for middag i 8-tiden. Gutta hadde valgt den samme restauranten som første kvelden, noe jeg synes ble litt feil. Selv om man får en god opplevelse, finnes det alltid andre som vil være verdt å besøke. Nok om det.

Dette var siste dagen. På tirsdag skulle alle hjem, bortsett fra meg. Jeg skulle hente to kolleger på samme flyplass, Coitrin i Geneve, som gutta skulle dra hjem fra. Jeg skulle videre til Chamonix, Courmayeur, Gruyeres og Garmisch Partenkirchen. Tur med hallingdølene hadde vært meget vellykket. 6 dager med sol fra blå himmel. Det var bare pudderet som manglet. Men man kan ikke få i både pose og sekk, så vi får være formøyd med det.

Bis wieder…

Arne J E’