Ötztal på langs…

Det er mandag morgen, og jeg står opp til et fantastisk sommervær. Ikke en sky på himmelen. Det er bare helt rått å være tilbake i Kühtai, oppe på 2020 moh. Jeg skal spise frokost, og etterpå bærer det ned til Ötz med bil. Jeg har jo ikke fått lov til å sykkle i de store høyder. Det kan ødelegge formkurven frem til TransAlp.

Etter 18 km, mange svinger og 1200 høydemeter er jeg nede i Ötz. Der skal jeg parkere bilen, før jeg legger ut på tur/retur Sölden. Det er jo som mange vet et velrenomert skisted, hvor jeg forøvrig har vært to ganger.

Klokken er litt over 11 når jeg kommer meg avgårde. Foran meg ligger 31 km opp til Sölden og ca 550 høydemeter. Ikke så avskrekkende, men med den varmen som det er her nede om dagen, kan det jo blitt litt annerledes…

Det går egentlig veldig greitt oppover. Bilistene her nede er flinke til å ta hensyn, så jeg føler meg veldig trygg. Jeg får umiddelbart problemer med sykkelen. Giret vil ikke ligge på rett klinge, og det tikker fra kranken. Men når jeg begynner å se etter sykkelbutikker, er de stengt for lunch. Typisk… Så jeg gir f… og tråkker i vei. Jeg får sånn nogenlunde kontroll på giret, tikkinger fra kranken overhører jeg.

Turen oppover dalen følger elven Ötztaler Ache. Det er en ganske stor elv, som renner ut i Inn rett syd for Imst, som er forvaltningssteder i distriktet av samme navn. Inn renner for øvrig ut i Donau i Passau.

 

 

 

 

På veien oppover sykkler jeg gjennom småbyer som Umhausen og Längenfeld, før jeg kommer frem til Sölden. Det bringer jo frem litt minner. Det var her jeg i 2006 brakk kneet mitt. Jeg har fått brukbar funksjonalitet etter hvert, men vil vel for alltid være merket av den skjebnesvangre tur ned fjellsiden…

Det var faktisk moro å komme tilbake til Sölden, på sommeren. Jeg kjente meg straks igjen, og tok turen helt øverst i byen for å sjekke lokalitetene til MedAlp. Det var jo de som tok imot meg når jeg kom ned fra fjellet, og som sendte meg videre til privatsykehuset med samme navn i Imst. Måtte bare ta et bilde…

Det var blitt lunch-tider, så jeg løste bilett og tok gondolen opp til mellomstasjonen på drøye 2100 meter. Der ble Fleichkäse med pommes, rødvin og mineralvann. Perfekt…

Ned til byen igjen  satte jeg ny toppnotering for dagen med 77 km/time. Det var litt bratt, skjønner du…

Vel nede, stoppet jeg på Shell og fyllte vannflaskene, før det bar nedover dalen igjen, til Ötz. Det var motvind, men det gikk ganske radig allikevel. På vei nedover hadde jeg god til å studere Østerriks landbruk. Mye foregår manuelt. Som sagt, det er bratt her!Ser ut som om hele familien tar del…

Fremme ved bilen var det bare å pakke sammen sykkel og div, og komme seg til nærmeste bensinstasjon. Nå var det belønningen, en is og en kopp kaffe med sukker. Nydelig…

Så var det opp bakkene igjen til hotellet mitt, Konradin i Kühtai. Veldig flott, og nå på sommeren, en meget behagelig pris for rom med halvpensjon, EUR 65,-. Greitt…

I morgen venter bakken opp fra Sellrain.

Bis wieder..

Arne J E

God gammel årgang!

Det var med spenning jeg satte CD-en jeg hadde fått tilsendt fra Jørund i pc-en. Man vet jo ikke hva som kan komme fra den karen…

Gleden var stor da jeg så at det var et kort resyme fra turen vi hadde til Tignes i 1999. Det begynner å bli noen år siden, og desto hyggeligere å se igjen.

Den ligger på YouTube, og du finner den ved å søke på; guttapåtur-tignes.

Eller du kan se den her!

Nyt det, og kom gjerne med kommentarer…

Bis wieder…

Arne J E

Kühtai onsdag…

Onsdag morgen var det hjemreisedag. Som vanlig var vi enige om å ta en kjapp tur før frokost. Som i fjor, hadde vi planlagt å gå opp til toppen av Hochalterbahn, 2520 müM. 500 høydemeter før frokost, en god aperitiff.

Da vi kom ned til skirommet viste det seg at det var stengt. Det hadde vi ikke tenkt på, at det var stengt for oss. Men som vi forstår, er jo det gjort for å ivareta våre verdiers sikkerhet. Moralen må vœre å ordne dette kvelden i forveien. Vi resignerte, og satte oss i vinterhagen for å vente på frokost. Men så dukket det opp en ansatt med nøkkel. Litt på overtid, kom vi oss avgårde. Turen er som dere ser av bildet under. Forholdsvis bratt til å begynne med, og så litt flatere mot slutten, bortsett fra 2 relaivt bratte moter halvveis og helt på slutten. I motsettning til i fjor, var ikke vœret denne morgenen like bra som i fjor. Men dette året hadde vi hatt to fantastiske dager forut, så det betydde ingen ting. Det som var viktig, var å komme opp nesten 15 minutter raskere enn i fjor, dvs 43 min på 500 høydemeter. Så var det bare å dra av fellene og sette skituppene nedover. Vi var nede igjen, i god tid før frokost. Den var vi ferdige med idet de andre gjenstene kom ned. Etter å ha pakket sakene våre, og pakket det i bilen, bar det tilbake til München. To og en halv time, ikke lange turen.

Flombelyst løype i Kühtai

Så var det bare minner igjen etter årets randonnee-tur. Men det blir nok en tur til neste år også. Vi har allerede plukket ut 2 nye topper. Vi gleder oss, ikke minst til å bestige disse flotte fjellene, men også til å kome tilbake til Kühtai, et fantastisk lite sted i Tirol…

Bis wieder…

Arne J E

Kühtai ist Austragungsort

Von 13. bis 22. Jänner 2012 finden in Innsbruck die 1. Olympischen Jugend- Winterspiele statt. 1.058 AthletInnen aus über 60 Nationen zwischen 14 und 18 Jahren treten in 63 Sportbewerben an. Dabei spielt auch Kühtai eine große Rolle: Kühtai ist Austragungsort für Ski-Cross und Snowboard-Slopestyle.

Kühtai tirsdag…

Klokken ringer, den er 07:00. Jeg har avtalt frokost med Knut-Børre kl 07:30, som vanlig. Den gjør vi unna på en drøy halvtime, mens vi hører nyheter på pc-en, fra P4. Frokosten blir som vanlig, havregryn og yoghurt for Knut-Børre, bacon, eggerøre, bratwurst, kokt egg, ost og kjøttpålegg for meg. Vi er litt forskjellige der…

Etter at jeg hadde plastret ankelene mine, og pakket sekken med nødvendig utstyr, møttes vi i skirommet på hotellet, der vi ordnet med ski og støvler, før vi ga oss i vei opp til løypa.

Planen i dag var å bestige Geiskogel, 2820 müM. Vi besluttet å bestige toppen fra sørsiden, og kjøre ned på nordsiden. Turen opp gikk først via slalomløypene, og så videre utenfor løypenettet. Å gå opp løypene fra byen var “barneskirenn”.

Det ble litt tyngre når vi gikk ut av løypa, og videre off piste. Det ble etter hvert så bratt, at vi valgte å ta av oss skiene, og gå på bena opp det siste partiet. Når man nærmer seg 3000 meter, kan jeg love deg at pulsen øker. I enkelte partier var den langt over 90% av makspuls.

Vi nådde toppen etter 1 time og 39 minutter. Det mener  jeg er meget bra. Vi hadde tross alt gått 800 høydemeter, fra 2020 til 2820 müM. Respektabelt…

Å komme opp på toppen er alltid en fantastisk opplevelse, ikke bare rent fysisk, men også mentalt og ikke minst den naturopplevelsen det gir å stå så høyt å se utover et fantastisk alpelandskap. På topper der det er et kors, slik som her på Gaiskogel, er det også lagt igjen en bok, der man kan skrive seg inn med navn og evt. nasjonalitet, og dato for når vi var der. Og det gjorde vi jo, selvfølgelig…

Vi hadde bestemt oss for å kjøre ned på motsatt side av hvor vi kom opp, altså på nordsiden. Her var det imidlertid rimelig bratt! Vi hadde bare ett sett med steg-jern, så vi valgte å dele på det. Knut-Børre prøvde seg først, men kom raskt klatrende over kanten igjen. Han syntes det ble for farlig! Men jeg hadde allerede bestemt meg, vi skulle ned den veien. Så jeg tok initiativ, og startet på nedturen. Javel, det var bratt, men ikke værre enn at du skulle gå bra. Med ett steg-jern på foten og et godt grep rundt stavene, rett over trinsa, gikk sakte men sikkert nedover. Knut-Børre hadde ikke noe valg, så han fulgte på.

Halvveis nede, ble det såpass bredt i den renna vi klatret, at vi kunne sette på oss skiene. Da var resten “barneskirenn”. Vel nede på normalt nivå, var det bare å spenne støvlene og sette utfor. Det var ikke mye pudder å finne, men uansett er det tøfft å kjøre off piste.

Etter hvert som vi kom lengre ned, ble snøen bløtere og bløtere. Når vi nådde småskogen, var det sukkersnø opp til knærne. Det ble litt strabasiøst på slutten, men til slutt stoppet skiene på en gresstust, helt nede ved bekken og veien opp til Kühtai. Etter å ha skiftet til tørre klær igjen, var det bare å ta skiene på sekken, og traske de 5 kilometrene tilbake til Kühtai, i randonneestøvler.

Ikke hadde vi nr til taxi og bussen gikk ikke før om halvannen time, så alternativet var å gå. Ikke veldig fristende, men det gikk en faen i oss. Dette skulle vi klare. Og det gjorde vi. Etter 50 minutter med trasking oppover mot byen, med en gj.snittlig  stigning på 10%, var vi oppe. Dette er noe av den største galskap jeg har vært med på. Etter å ha gått i nesten to timer opp til en fjelltopp med og uten ski, gikk vi altså èn time langs en landevei med 15 kg på ryggen. Men som Knut-Børre sa det;”Arne, dette er jo jævla bra trening…”.

Vi ramlet inn på den første og beste serveringen. Det var godt å kunne sette seg ned og nyte en flaske cola(for én gang skyld) og et glass rødvin. Det smakte. Etter å ha kommet litt til kreftene, spasserte vi gjennom byen, bort til hotellet vårt. Der var lunchen allerede ferdig når vi ankom, så det var bare å sette utstyret vårt på plass i skiboden, ta en dusj, skifte og rusle ned til nærmeste restaurant med uteservering.

Der ble det wienerschnitzel til Knut-Børre og Tiroler gröstel mit spiegelei für mich. Og så en øl, og en rødvin, og en mineralwasser, mit gass…

Vi hadde gjennomført dagens plan, så etter å ha spist lunch, innrettet vi oss på en pub. Der ble det flere øl og gespritzt weiswein. Det var middag på hotellet fra kl 19:00, så vi stablet oss tilbake og fikk inntatt et litt enklere måltid, greitt for oss, men ikke så greitt for de som ville selge oss vin og øl til middagen. Men det tok vi igjen ute i vinterhagen, der vi koste oss med litt å drikke og dype samtaler…

Bis wieder…

Arne J E

Kühtai mandag…

Klokken ringer 07:00. Jeg våkner opp på et hotellrom i Kühtai i Østerrike, og er med en gang klar over dagens “arbeidsoppgaver”. Vi skal på topptur…

Først er det frokost, klokken 07:30. Når man er sammen med Knut-Børre, må man være presis. Til en forandring, var jeg førstemann ned. Det gikk noen minutter før Knut-Børre kom. Litt overraskende for meg! Jeg trodde han hadde vært nede i syv-tiden, og nå(kl halv åtte) vandret koridorlangs og ventet på at klokken skulle slå.

Etter en god frokost, bar det ned i skistallen for å hente skiene. Da hadde vi pakket oss klare på rommene våre, med allt utstyr som vi skulle ha med. Klokken var litt før halv ti når vi begynte på oppstigningen. Det var ikke det beste været denne morgenen, så vi hadde bestemt oss for å gå opp gjennom løypenettet. Men det gikk ikke mange minuttene før solen skar igjennom skydekket, og skapte en fantastisk ramme rundt oss. Flotte fjell i alle retninger. For et sted…

Med et slikt vær, endret vi litt på planene våre. Vi så oss ut en topp, og trasekt ivei. Etter hvert ble det så lite snø, at vi måtte ta skiene våre på sekken, og fortsette til fots.

Som dere sikkert vet, er det lite snø nedover i år, og vi hadde valgt oss en sørhelling, med den mangel det blir på snø på solsiden. Det så ikke så langt ut opp til toppen nedenfra, men etter hvert som vi kom oss oppover i fjellsiden, syntes jeg det ble lengre og lengre opp til toppen.

Vi veklset på å gå på ski med feller og å gå på bena, i randonee-støvler. Enkelte plasser oppover var vi farlig nær stupbratte kanter, men vi brukte vett og forstand, og det vi har lært av Herr Wilhelm Kneringer i Serfaus, så det gikk bra.

Etter 1 time og 45 minutter var vi på toppen. Den følelsen vi får når vi bestiger et topp på denne måten, er utrolig deilig. Etter å ha slitt i bratt høyalpint tereng i nesten to timer, er det en kolossal triumf å komme opp på toppen, og ikke minst kunne snu seg 360 grader rundt, og bare nyte synet av de Østerrikske alper. På toppen så vi over til den andre siden av dalen, over til den toppen vi har bestemt oss for å bestige i morgen, Greiskogle, 2800 müM(meter über Meer).

Etter å ha tatt bilder av oss selv på toppen, måtte vi gå noen meter nedover før vi kunne ta på oss skiene. Så ble det kjøring på “firn”, sukkersnø. Det er deilig… Det ble ikke den lengste nedfarten, og slik er det ofte med randonnee, men man setter utrolig pris på den. Når man har slitt seg opp, kanskje i mange timer, blir nedfarten rosinen i pølsa. Man setter utrolig stor pris på hver sving, og man nyter det på en helt annen måten enn om man hadde tatt heisen opp.

Vel nede igjen, ble det skifting av undertøy, som var klissvått etter oppturen, før vi ruslet tilbake til hotellet for lunch. Vi har fullpensjon denne gangen, og det er faktisk veldig ok. Det ble suppe og snitzel, samt øl og vin. Det smakte fortreffelig, ute på balkongen, med sol fra blå himmel rett i ansiktet.

Etter lunch gikk vi en runge i “byen”, shoppet litt, og satte oss på en uteservering for en kakao med rom. Det smaker…

På veien tilbake til hotellet, stoppet vi innom den lokale legen. Jeg trengte sportstape for å tape et begynnende gnagsår. Legen bak skrivepulten, som også tok seg av det lokale apoteket, viste seg å være halvt norsk. Han snakket godt norsk, og syntes nok det var hyggelig med gjester fra norge. Han hadde bodd på Lillehammer, der faren hans i dag fortsatt praktiserte som lege. Verden er ikke stor. Artig…

Tilbake på hotellet, sto badstu for tur. Det er godt med varme og fuktighet etter en strabasiøs dag. Svette litt, og slappe av i rolige omgivelser etterpå. Jeg tror jeg blundet litt…

Nå spiser vi middag. På menyen står; Salat fra buffet, Gresskarsuppe, Mediterranean fish pan with rice and begetables og ost til dessert. Og så en vin da. I dag prøver vi en Blaufränkisch, 2007 fra Hans Moser. Kanongod!

Før vi gikk til sengs, ble det nok et glass vin i vinterhagen. Perfekt opplading til neste dags strabaser.

Bis wieder…

Arne J E

Chamonix neste…

Det var blitt tirsdag,  og etter å ha sendt Andreas og Hallingdølene hjem med Norwegian fra Geneve, sto to gode kolleger på samme flyplass og ventet på meg. De hadde kommet nedover med samme fly som de andre dro hjem med. Planen var å stå på ski 2 dager i de franske alper, før vi dro videre til Tyskland og Garmisch Partenkirchen og VM i alpint.

Første stopp var Chamonix. Vi hadde ikke bestilt hotel, så vi dro dit på lykke og fromme. Jeg har jo vært i Chamonix noen ganger, så vi var ikke helt lost. Vi ble enige om å kjøre innom Hotel Gustavia for å sjekke om de hadde ledige rom der. Detter er et Langley-hotel, hvor bl.a. mange nordmenn på skiferie bor.

De hadde rom til oss, så det var bare å parkere bilen og bære inn bagasjen. Jeg valgte meg et single-rom, Kurt og Christian et dobbeltrom. De er jo som et gammelt ektepar…

Jeg hadde også til denne turen gjort avtale med Alexandre Ravanel om guiding. Vi hadde ikke bestemt oss for noe spesifikt, det fikk været avgjøre. Denne tirsdagskvelden gikk vi en runde i byen, for å se og bli litt kjent. Chamonix er jo egentlig en liten by, med mange butikker og restauranter og et yrende folkeliv. Vi endte til slutt med å spise Raclette på én av tradisjonelle restaurantene i byen. Når man er i Haute-Savoie(French department/fylke), må man jo spise og drikke(ikke minst) lokale spesialiteter. Etter litt å drikke i Chambre Neuf, som er bar og afterski-arena på hotellet, bar det i seng. 

Onsdag morgen var det frokost kl 07:30, og like etterpå tikket det inn en sms fra Alex. Der fikk vi beskjed om å møte ved heisen opp til Aiguille du Midi. Så da viste vi hva vi skulle gjøre. Vi skulle kjøre off-piste ned fra Aiguille du Midi(3842 moh). Dette er en tur jeg har gjort noen ganger tidligere, jeg tror det er 5 ganger, men jeg gleder meg like mye hver gang. Det som er flott i dag, er at det er kommet nysnø. Pudder…

Vi møter Alex for gondolen rett over kl ni. Gondolen har nettopp gått, så vi må vente til neste avgang, kl 09:30. Mens vi venter, tar vi på oss klatreselen, og sjekker at skredsøkeren er på og at den virker. Vel ombord, er det bare å stille seg opp og henge på skiene mens de to gondolene bringer oss totalt 2800 høydemeter opp til toppen. Først opp til Plan de l’ Aiguielle, og så videre med neste gondol, opp til toppen av Aiguille du Midi, 3842 moh. Stå der og høre folk rundt deg snakke om sine forventninger til hva dagen skal bringe. Vi er ikke de eneste normennene ombord. Rett ved siden av oss står 3 tilsynelatende fjellvandte nordvestlendinger som ivrig diskuterer dagens muligheter.

På toppen er det faktisk bra vær. Brukbar sikt, med en temperatur på ca -10 grader. Der nede ser vi Chamonix, 2800 meter under oss. Fantastisk…

Etter en liten stopp på toppen for å kle på oss, og spenne alle spenner, var vi klare for å gå på eggen som fører ned til isbreen. Faktisk litt spektakulært…

Vel nede på breen, var det bare å spenne på seg skiene, og så var vi klare for en nedtur i puddersnø. Alex i tet, jeg til slutt, med mitt nyinnkjøpte videokamera montert på hjelmen. Pga dette, ble det dessverre ikke tatt så mange bilder på veien ned. Deriomot ble hele turen filmet. Denne skal jeg redigere, og senere legge ut på youtube. Linken vil du finne her:

Etter å ha kjørt litt nedover, ble pudderet bare bedre og bedre. På toppen hadde vinden skapt en skare, men denne ble mer og mer borte etter hvert som vi kjørte nedover. Dette er livet…

Halvveis ned, like før vi kommer ned på Mer de Glace, ligger det en hytte, Refuge du Requin

(http://web.me.com/clubalpinchamonix/Journal-Blog_CAF/Refuge_du_Requin.html), hvor de serverer enkel mat og drikke. De som driver denne hytta(restauranten), bor der oppe i fjellet, opptil 4 måneder av gangen. Forsyninger kommer med helikopter. Enestående… Der ble det kaffe og litt avslapping, før vi satte kursen videre nedover. Vi tok skiene på nakken, og gikk noen meter oppover på oversiden av hytta, før vi spente på oss skiene. Vi hadde ikke kjørt mer enn en 200-300 meter, før vi så tre skikjørere som tydeligvis var i vanskligheter. Når vi kom nærmere, viste det seg at det var normennene som vi hadde stått ved siden av i gondolen opp til Aiguille du Midi. Den ene av de, var pakket inn i folie, så her hadde det skjedd et uhell. Det viste seg at en av gutta hadde brukket leggbeinet tvers av etter å ha gjort et dropp på 2-3 meter. Han trodde han landet i en snøfonn, men den viste seg å være fjellknaus. I møte med denne, var det leggbeinet som måtte gi etter. Og han hadde vondt… Det var like før han mistet bevistheten, helt hvit i ansiktet. En satt og holdt benet hans, mens den andre prøvde å få tak i hjelp via mobiltelfon. Vi hadde jo med oss Alex, og nå fikk vi se et eksempel på hvor viktig det er å ha med seg kjentfolk på slike turer. Han hadde direktenummert til legehelikopter, og etter bare 20 minutter kom det flygende opp Vallée Blanche. Mens jeg, Kurt og Christian tok kontroll på allt utstyr som ski og staver, dirigerte Alex helikopteret i posisjon. Så ble det satt ut en lege og en redningsmann, før det lettet og fløy litt unna mens redningsmannskapet gjorde jobben sin. Dette var jo et stygt brudd, med store smerter, så de ga ham morfin, koblet redningslinen til selen hadde på seg, og heiste han opp i helikopteret. Dette tok ikke mange minuttene, så det var tydelig at dette var mannskap som var vant til å jobbe i slike situasjoner. Jeg håper alt gikk bra med han. Jeg kan forstille meg hvilke smerter han hadde. Tankene mine gikk 6 år tilbake i tid, til Sölden, der jeg brakk kneet mitt. Det vil helst gå bra…

Etter at helikopteret hadde forsvunnet i retning Chamonix, fortsatt vi på turen vår. Vi var nå kommet ned på Mer de Glace, isbreen som slynger seg nedover til Chamonix. Den blir ikke større med årene. Hvert år reduseres den(skrumper den inn) med 4 meter. Det er mye. Denne delen av turen er krusing. Ikke bratt i det hele tatt, bare slakt nedover. Normalt sett kan man kjøre helt ned til byen, men pga snømangel måtte vi denne gangen ta toget ned fra Montenvers. For å komme opp til toget, måtte vi først gå 50 høydemeter i trapper før vi kunne ta de siste høydemeterene med en gondolbane. Vel oppe, tok vi plass i toget som skulle bringe oss ned til sentrum av Chamonix.

http://www.alpineskimaps.com/htm/france/chamonix/winmap.html

Planen var lunch før vi skulle tilbringe resten av dagen i Argentière. Men slik ble det ikke. Vi hadde brukt litt for mye tid på ulykken oppe i fjellet, så det ble med en lang lunch. Etterpå bar det hjem til hotellet for klesskift og dusj, før vi tok oss litt å drikke på Chambre Neuf, hotellbar/afterski.

Middag inntok vi på en restaurant, rett ved siden av hotellet. En litt “finere” restaurant, med en fyldig meny, ispedd lokale retter, mange av dem tilberdet over åpen flamme.

Deretter bar det i seng. Avtalen var at Alex skulle sende sms med beskjed om hva vi skulle gjøre neste dag, alt avhengig av vær og føreforhold.

Bis wieder…

Arne J E

Heliskiing Verbier mandag…

Denne mandagen hadde vi satt av til heliskiing. Jeg hadde gjort avtale med guiden jeg bruker, Alexandre Ravanel fra Argentiere i Chamonix. Med lite snø og mange uker siden siste snøfall, var ikke forholdene de aller beste, men vi hadde gjort en avtale med Alexandre, og gutta var motivert. Erik og Alex valgte å holde seg i Crans-Montana, og Ragnar ville ta seg en tur til naboskistedet Anzère, så det ble jeg, Andreas, Kai, Terje og Vegard som dro i vei til Verbier. Vi hadde avtale om å møte Alexandre like før Le Châble, rett nedenfor der bakkene begynner opp til Verbier. Det er alltid hyggelig å treffe Alexandre Ravanel igjen. En hyggelig og jovial kar, med gode kunnskaper i faget sitt som skiguide. Etter en liten presentasjonsrunde, var det på med utstyr. Alle som er med på heliskiing må ha på seg sele. Dette for å kunne bli heist opp hvis man har ramlet ned i en bresprekk, eller for å bli trukket opp i et heilkopter i nødsituasjoner. I tillegg må alle ha skredsøker, spade og søkesonde. Drikke og noen sjokoladebiter hører også med.

Det måtte to løft til.  Alex, Andreas og Kai dro opp først. Så kom helikopteret tilbake for å hente meg, Terje og Vegard.

Dette var første gang Terje skulle opp i helikopter, så han var litt spent, med alt gikk bra. Han hadde heller ikke vært med på denne typen skikjøring før, men som førstereisgutt, klarte han seg meget bra. Alexandre var full av lovord.Vel oppe måtte vi bare ta noen bilder. Har ikke vært på Mount Everest, men dette må være like bra. Når du kommer opp i disse høydene, 3700 moh, har du virkelig følelsen av å være på verdens tak. Veldig spesielt.

Så var det på med skiene for å  gi oss fjellsidene i vold. I begynnelsen ble det litt traversering og gåing, før vi måtte ta av oss skiene og klatre opp en fjellside. Ikke så veldig lang klatreetappe, men i disse høydene tar det på av like vel. Det var med høy puls og svette panner vi nådde toppen. Der ble det litt å drikke og bite i, før vi fortsatte nedover på en brearmen.

Fantastisk naturopplevelse. Synd vi ikke fikk noe skikkelig pudder, det hadde blitt prikken over i-en. Det ble litt etappekjøring nedover. Vi måtte jo ta noen bilder også underveis. Men for de fleste av oss, var det egentlig greitt, pusten og pulsen gikk rimelig raskt. Etter hvert som vi kom nedover, ble det midre snø og dårligere snøkvalitet. Men moro var det lell.

 

De siste høydemetrene kjøre vi på en til tider isete stølsvei, der vi enkelte plasser måtte ta av oss skiene pga snømangel.

Vel nede i dalen, inntok vi en lokal restaurant for lunch. Det var neste 3 timer siden vi ble løftet opp av helikopteret. Da skulle det smake med mat. Før maten spanderte Alexandre en flaske vi på oss, en Fandant, fra distriktet. Nesten litt mussernde. Kjempegod…

Til lunch ble det, selvfølgelig, rösti. Det ble et herremåltid, ute på verandaen. Så bar det i taxi tilbake til bilen vår som sto parkert i Le Châble. Det ble ikke den helt store skiopplevelsen, men en fantastisk naturopplevelse. Tross alt, så var alle fornøyd.

Vel tilbake på hotellet i Montana, ble det dusj og klesskift før vi ruslet en runde i byen for å slukke tørstern etter en strabasiøs dag.

Så var vi klare for middag i 8-tiden. Gutta hadde valgt den samme restauranten som første kvelden, noe jeg synes ble litt feil. Selv om man får en god opplevelse, finnes det alltid andre som vil være verdt å besøke. Nok om det.

Dette var siste dagen. På tirsdag skulle alle hjem, bortsett fra meg. Jeg skulle hente to kolleger på samme flyplass, Coitrin i Geneve, som gutta skulle dra hjem fra. Jeg skulle videre til Chamonix, Courmayeur, Gruyeres og Garmisch Partenkirchen. Tur med hallingdølene hadde vært meget vellykket. 6 dager med sol fra blå himmel. Det var bare pudderet som manglet. Men man kan ikke få i både pose og sekk, så vi får være formøyd med det.

Bis wieder…

Arne J E’

Crans Montana søndag…

Det er blitt søndag, og været er uendret. Sol fra blå himmel. Kai dro avgårde tidlig, litt over åtte, han skulle gønne på mest mulig før lunch. De andre dro i ni-tiden. Jeg og Ragnar var vel i heisen sånn i 10-tiden. Litt sent til meg å være, men det var litt godt å ødsle litt med tiden en morgen. Må jo bl.a. bruke litt tid på å blogge.

Vi tok heisen opp og dro av sted i systemet. Det tok ikke lang tid før de andre ropte til oss fra en heis, og da var vi samlet igjen. Det ble litt kjøring en times tid, før vi dro til ”steinbue” som lå oppe i en av løypene.

I tillegg til å servere god Pons, hadde de også en av de beste raclettene jeg har spist. Laget med utsyr drevet av gass. Enkelt servert, med sølvløk og sure agurker. Ute, med en fantastisk utsikt utover alpelandskapet. Det måtte bare smake godt. Mens de andre dro ut i løypa igjen, tok jeg og Ragnar nok en Pons, før vi satte kursen opp mot det høyeste punktet i løypa.

 Jeg fikk overtalt Ragnar til å gå de siste 100 metrene opp til det høyeste punktet. Der hadde vi en fantastik utsikt, både over Vallis-regionen, og mot Adelboden og Lenk, som lå “bare et steinkast” unna. Etter en gjennomdiskutering av utsikten, var det på med skiene, og ned til restauranten der de andre satt. De var imidlertid på vei ut igjen, så jeg, Ragnar og Kai ble sittende for å spise lunch. Men det er ikke så lett. Menyen var kun på fransk, og når mannen bak disken bare snakket fransk, ble det ikke noe lunch på oss. Vi valgte å bli sittende i solen en times tid, før vi kjørte ned til en annen restaurant, og spiste sen lunch der.

Der ble jeg og Kai sittende til klokka nærmet seg 18:00. Da hadde vi spist og drukket Pons (Kai sitt utrykk for rom, varmt vann og sukker) og snakket om Rukkedalen og gamle dager. Rett så trivelig.

Nå var klokken blitt så mange at heisene var stoppet. Da vi spente på oss skiene og satte kursen mot hotellet, var vi helt alene i anlegget. Egentlig helt greitt. Vel nede ble det kun tid til dusj og klesskift, før vi ruslet over gata til en restaurant som tilbød det meste som er interessant fra Vallis. Det ble både käseschnitte og ostefondue, og kirch og grappa, og øl, og vin, og kaffe og etc. Mao, en god og komplett middag.

Bis wieder…

Arne J E

Crans Montana lørdag…

Lørdag morgen startet som vanlig med frokost. Ikke av samme standard som på Hotel Gletschergarten i Grindelwals, men god nok. For å si det slik, meget kontinental.

Heisen lå bare noen få minutter unna hotellet, så det var bare å spasere opp. Der tok vi gondolen opp til Mont Lachaux (2140 moh). Derfra var planen å kjøre gjennom mest mulig av anlegget. Det er jo greitt å gjøre det på en dag med blå himmel og sol. Fra denne siden av Wallis hadde vi en fantastisk utsikt mot fjell som Dent Blanc og ikke minst Matterhorn.

Sett fra denne vinkelen er ikke Matterhorn like monumental, men flott alikevel. Etter å ha kjørt et par timer, er det på tide å slukke tørsten. Vi ser en liten steinhytte rett under heis nr 17, og bestemmer oss for å dra dit. Og hvilken overraskelse! Her sto de ute og lagde Raclette, servert med varme poteter, sølvløk og sylteagurk.

For å si det slik, her ble jeg og Ragnar sittenede en stund. Å nyte denne delikatessen ute sammen med varm rødvin og samtidig nyte utsikten utover de fantastiske Alpene, ja det er en opplevelse jeg vil huske lenge. Til dessert ble det selvsagt “pons”(rom, vann og sukker). Som sagt ble jeg og Ragnar sittende litt til. Vi er jo seniorene i gruppen, så vi bevilget oss en ekstra lang pause. Jeg for min del spiste vel 3 porsjoner med Raclette denne dagen. Mmm…

De andere hadde kjørt noen ekstra turer, da de kom tilbake til steinhytterestauranten(krasafaren steinbu).

 Etter litt og spise å drikke, satte vi kursen mot det høyeste punktet i Crans-Montana, nemlig Plaine Morte(2927 moh). Etter én stolheis og én lang gondol, var vi oppe på toppen. For et utsyn! Med en 180-graders utsikt, så vi det meste av fjellene på motsatt side av Wallis. Vi så antagelig det meste av denne delen av alpene, fra Verbier i vest til Nufenen-passet i øst.

Etter litt fotografering, bar det nedover i løpene. Som jeg sikkert har skrevet tidligere, var det meget lite snø. Men pga kunstsnø, var løypene flotte, selv mot slutten av dagen. Det begynnte å bli litt slush på ettermiddagen, og en del stein dukket opp i løypene, men det var greitt. Ski skal forbrukes…

Vel nede i Montana, ble det dusjing og skifting, før vi tok en runde til de nærmeste vannhullene. Man blir jo tørst av skikjøringen, spesielt i så fin vær. Jeg kan sammenligne det med påskevær her hjemme. Kl 20:00 ramlet vi inn på en restaurant vi hadde bestillt bord på kvelden før. Med 8 personer i følge, er det ikke alltid like lett å finne bord. Det ble et kjempemåltid, med mye god mat og godt å drikke. Jeg for min del tok sikte på hotellet. De andre tok en liten runde på byen.

Det hadde vært en fantastisk flott dag, og det var meldt like fint vær den neste.

Bis wieder…

Arne J E

Wengen fredag…

På fredag ble det en noe lengre frokost. Gutta hadde vært på byen kvelden i forveien, og det hadde blitt sent. Andreas ringte meg i halv åtte tiden på morgenen. Han var allerede dratt fra St. Anton for å slutte seg til oss i Grindelwald. Mens noen dro avsted i bakken, gikk andre tilbake på rommet for å sove litt til. Jeg og Ragnar tok oss en runde i byen for å vente på at Andreas skulle komme.

Vi innlosjerete oss til slutt på en utebar, med utsikt mot veien der Andreas skulle komme. Jeg tror det ble 3 Pons før han kom, i 12-tiden. Mens Andreas dro opp på hotellet for å skifte og få seg et heiskort, gjorde vi oss ferdige med Pons-en. Så heiv vi oss på første tog opp til Kleine Scheidegg for å møte de andre.

De hadde dratt ned til Wengen, men det passet egenlig fint. Da fikk Andreas muligheten til å kjøre ned utforløypa, han også.

Andreas hadde ikke spist siden frokost, så vi tok toget opp til Kleine Scheidegg igjen for å spise sen lunch.

 

Det måtte jo bli Rösti og Bratwurst. Dagen var på hell, og vi måtte forflytte oss tilbake til hotellet. Vi skulle jo dra videre, til Crans Montana. Nå hadde vi tre biler, ettersom Andreas også hadde leiebil, så det ble enklet å pakke. Vi takket for oss til alle på Hotel Gletschergarten, og spesielt Finn. 

Som pensjonist ivaretar han rollen mht kundepleie. De syntes det hadde vært hyggelig og ha oss som gjester, og ønsket oss velkommen tilbake. Og dit kommer vi nok tilbake til en gang, helt sikkert. Et meget trivelig hotel, med gode fasiliteter, godt mat og ikke minst hyggelig og personlig service. Veldig bra…

Fra Grindelwald kjørte vi ned til Interlaken, ut på A8 noen kilometer retning Bern, og så inn dalen som bl.a. går inn til Adelboden. Litt før vi kommer dit, holder vi venstre, og da er det ikke langt inne til Kanderstegg. Der kjørte vi bilene rett inn på toget, som i løpet av 20 min fraktet oss gjennom fjell, til Goppenstein og Wallis. En flott måte å spare seg for en lang omvei. Så bar det ned Wallis til Sion, og så opp til Crans Montana. Der hadde vi bestillt rom på hotel Central, som i ordets rette forstand lå meget sentralt til i Crans. Midt i byen og med kort vei opp til heisen. Før vi gikk i bingen, bar det ut for en rask middag.

Bis wieder…

Arne J E